Norsk folkekunst

Innbo og bruksgjenstander ble laget av gårdens folk eller bygdehåndverkere uten profesjonell utdannelse fra håndverklaug i det førindustrielle bygdesamfunnet. Mange gjenstander fikk dekor, fra enkle pryd til overdådig utsmykning.

De vokste også fram regionale særtrekk i form og dekor.

Rundt 1870 ble disse dekorerte bruksgjenstandene trukket fra i lyset som kunst, og kalt for folkekunst. Folkekunsten er frodig med fargeglad rosemaling, kraftfull treskurd og tekstiler rike på motiver og farger. Og folkeutstillingen er bygd opp kronologisk, vier utviklingen av regionale variasjoner gjennom disse tidene og videre.

 

På 1900- tallet hat det pågått – og pågår også etter århundreskiftet- en livlig diskusjon om begrepet folkekunst.

Ved å feste seg ved ordet folkekunst, sammensatt av de vanskelige definerbare begrepet «folk» og «kunst», utvider enkelte folkekunst til å omfatte nær sagt alle gjenstander med en eller flere form for utsmykking og laget av «folket», dvs. legfolk.

 Etter denne oppfatningen er folkekunst fremdeles like levende som for 100 og 200 år siden, og eksisterer uansett sosialt og økonomisk system.

Historikk

Omtalen av folkekunst er innskrenket til et kort tidsrom i Europa. Det finnes antagelig parallelle former for folkekunst/elitekunst innenfor mange andre kulturer.

NYERE TID

I siste del av 1800-tallet ble grobunnen for folkekunsten i Vest-Europa så forandret at det ble lite igjen av dens opprinnelige, levende kraft. Tross kurser arrangert av kunstindustrimuseene og annen støtte utenfra var det i Norge f.eks. mest etterligninger av den barokke akantusranke og rokokkoens C-former som ble gjentatt, på gjenstander som ikke lenger hadde noen nyttefunksjon.